Laksefiske, – en prøvelse

Min venn, Henrik, en fishedriter med inntørka smil. Han var optimist av natur. Rak rygg. Alltid et smil. Han likte å fiske, fluefiske tok han lett. Kommentarene satt løst, selvtilliten boblet. Han var laksens store skrekk.

Kontrastene preget Henrik første gang jeg møtte han, litt tilbakeholden. Ikke like rappkjefta som først antatt. Tommy hadde tatt han med på sjøørret fiske. Uvitende skulle han testes, med iakttagende øyne skulle han måles på potensiale og fremdrift, oppdrift og kunnskap. Man drar ikke på formel 1 race uten å kunne kjøre bil.

For hvert kast, økte lengden, selvtilliten like så. Plaskene var ikke like mange. Han var den personen Tommy hadde snakket om. Han var Henrik, med verdens bredeste smil, med et evig langt register synonymer. Det finnes tusen og én måter å si hvor god fluefisker man er. Henrik skulle få bli med på laksefiske. Han måtte bare investere i ordentlig utstyr først. Tommy lot han ikke sette foten i et lakseførende vassdrag med utdatert splitkein stang. Den 15 år gamle Maxima fortommen måtte byttes ut.

2 måneder senere stod han der. Brystkassa skutt frem. Hendene plantet i siden. Blikket beveget seg sakte, men målrettet. Han hadde hørt historiene. Han visste hvor vanskelig det kunne være, rettere sagt; han visste hvor vanskelig det kunne være for oss andre. Den slentrete gangen ble tydeligere der han skulle skrive ut sitt første kort. Respekten var lagt igjen, han buldret med selvtillit. Han hadde ryddet plass i frysen hjemme.

Noen dager gikk, vi andre hadde fylte kvotene. Bestekameraten hans hadde fått laks. Henrik var fiskelaus og rådlaus, gutten hadde begynt å surne. Han hadde blitt krumrygga. Det gikk inn på han. Smilet satt ikke like løst lenger. Han hadde blitt en tenker. Et tomt blikk fylte luften foran han, det var mange spørsmål. Hva gjorde han galt? Alle rådene gitt, var ignorert. Han ville gjøre det på sin måte. Han skulle vinne på sin måte. Sin måte fungerte ikke.

Optimisten Henrik, et tomt skjell, like rappkjefta, men uten brodd, stinget var blitt mykt som ei pute. Han trengte råd. Han forhørte seg. Hva gjør jeg galt? Ikke mye, små ting, 4 ting. Flua, hvordan du går, vinkling på snøret, måten du drar på. Han gjorde som Boklöv, endret stil. Det gikk 3 minutter. Fast fisk. Hans første laks, 1,3 kilo. Smilet var tilbake. Suvereniteten var kvalmende. Han var på ny – best. Fisk under vanskelige forhold kalte han det; «vitner om kunnskap og teknikk i høy klasse».

På en sky av oppdrift tok han markstanga fatt. Med et lite pek av en lokalkjent fisker, planta han marken i hodet på en 3 kilos. Etter å ha skøyta seg rundt på det våte gresset landet han den blanke laksen. Han var ferdigfiska for i år. Henrik kasta det knottspiste telte i bilen og dundret hjemover. Eksosrøyken farget luften, en blanding av tilfredsstillelse og lettelse. Han hadde gjort som Cæsar, kommet og seiret.

 

Året etter stod han der på ny. Han fikk ikke én eneste laks. Noen drag og et par mista laks. Den ene retta ut kroken. Henrik fortviler.

Året etter det igjen, han mister en laks på dag nummer 5. Sitat lokal fisker; «det var dumt, den var stor». Noen drag til, men vil ikke krokes. Henrik fortviler, tørker snørr i grønnmosa. Ordene; «du gjør jo noe riktig, du er jo bortpå dem…», gir ikke mening. Henrik blir inneslutta og mindre sosial. Som et skadet dyr trekker han seg tilbake. Fremdeles center of attention, men ikke like mye.

Tredje året var forhåpentlig året han skulle få sin revansj. 3 år uten laks. Den ellers så bråkjekke mannen, med glimt i øye og raske kommentarer, hadde blitt formet til en traust sjel med vassent blikk. Armene var tunge, gangen tyngre. Troen på suksess hadde visnet som en rose uten vann. I det han kneppet igjen vadebuksen, kneppet han igjen det siste av det lille håpet han hadde tilbake. Det var borte. Gnisten vi hadde sett 4 år siden. Optimisten. Borte.

Så mye vann, så liten flue. Troen på laks hadde bleikna. Han la seg flat. Ønske om laks var større enn «sin måte». Det var 3 år siden han hadde tatt laks, han spurte om råd. Observerte. Observerte vi fikk laks. Hvorfor fikk vi laks? Han satt og lærte. Det var hans tur nå. Det var rette tiden, lyset var rett, fluen var rett. Stod det en laks der nå, så var det nå han skulle ta den.

Krumrygga gikk han ut i elven. Ikke på grunn av dårlig rygg, eller dårlig selvtillit. Han var i jaktmodus. Det var en annen stemning, en følelse av definisjon. De neste minuttene skulle avgjøre om Henrik var én laksefisker. Alt lå til rette. Alle forberedelser, nå var det opp til Henrik…og så, et kødde kast. 10 øl hadde ført til knekk i håndleddet. Fluen tvinnet seg rundt stangtuppen. Han ble stående der. Tida gikk. Bevegelig fiske. Han knakk. Presset fra de andre fiskerne ble for stort. Hans gylne sjanse,- borte. Han måtte tré bort fra den beste plassen. Det ville seg ikke. Det ble en symbolsk, en verdig avslutning. Henrik knakk som en tørr kvist. Det gikk opp for han, han var ingen laksefisker.

Han var optimist av natur. Rak rygg. Alltid et smil. Han likte å fiske, fluefiske tok han lett. Kommentarene satt løst, selvtilliten boblet. Han var laksens store skrekk.

Henrik; pessimisten, krum, sliten rygg. Alltid sur. Hater å fiske, fluefiske er noe drit. De negative kommentarene sitter løst, selvtilliten borte. Han er laksens store beskytter. En harmløs liten mark.

Det var historien om marken Henrik. Til forsvar, fisker ikke Cæsar hver dag i de 4 månedene laksefiske pågår. Det høres kanskje verre ut enn det egentlig er. Han fisker kanskje 10 dager hvert år, men ifølge han selv er det fremdeles 3 år uten lykke. Han har kanskje rett. Laksefiske er ikke lett. Det krever tålmodighet, utstyr, erfaring og en hel del vilje til å stå timene det kreves for å lykkes. Skulle jeg akkumulert dette laksefiske, hadde jeg vært 10 år uten laks! Selv om Henrik har brent alt utstyr, er jeg sikker på; når juni nærmer seg neste år, er troen på suksess tilbake. Han vil ha enda et år med erfaring. Kanskje vil tørken endelig være over i et voldsomt, adrenalinfylt øyeblikk.

Det er tøft å være laksefisker.

Dorging Mjøsa volum 2

Nok en natt på Mjøsa etter den store mjøsørreten. Vi trøblet litt i begynnelsen med dårlig vær, men det dårlige været forsvant like fort som det kom og kvelden og natten ble finere enn vi hadde håpet.

 

 

 

Fisketrygdeavgift

Skal du fiske laks i år må du ha fisketrygdeavgiften. Her er en link til nettsiden denne kan kjøpes.

http://fiskeravgift.miljodirektoratet.no/

Dagdrømmer

Telefonen ringer. I andre enden er en Cubus butikk. Hun sier; «Hæ?!» Som en veltrent Ara papegøye, hermer jeg hennes tilnærming; «Hæ?!»

Minutter tidligere hadde hun spurt om hjelp. Jeg hadde sittet og forklart henne hva hun måtte gjøre, hvor hun kunne finne rutinebeskrivelsen, da jeg under punkt 9.5 hadde sporet fullstendig av. Som et gammelt, rustent lokomotiv hadde jeg velta ned skråningen. Hennes håp om hjelp hadde med ett blitt like sannsynlig som å se ei snegle haste avgårde.

Jeg sitter her i mørketida. Teller dager til 21 desember. Da «snur» sola, om ikke tverrvender, begynner å nærme seg vår side av kloden igjen. Det går mot lysere tider. Været blir varmere, de grønne trærne farger dalene på ny, vårflommene rensker opp kvist og møkk fra høst,- og vinterstormene som en gang herjet. Laksen rundt Grønnland og Island vender nesen «hjemover». Når den første humlen durer forbi er realiteten et faktum. Laksen har kommet.

«Hallo??!» «Hallo Cubus, ja, hva vil du??» Jeg har driftet vekk. Tenker på alt utstyret som ligger hjemme og venter. Tenker på snellene som fikk prøvd seg under fjorårets sesong. Bremseskiven som gikk varm da 12 kilos laksen satte i vei nedover Lærdalselva. Jeg kan kjenne følelsen fremdeles. De tunge rykkene da laksen kastet på hodet. I det den er oppe og slår i vannoverflaten. Hver lille bevegelse transporteres gjennom den 0,45 mm tykke fortommen, snøret mitt, skytelinen, backingen. Som et lynnedslag tar Sage stangen av for støtene. Den står i helspenn, helt ned til korken. Lyden av bremsen. Spolen spinner rundt. Hver centimeter laksen drar av gårde, slår sveiven over fingrene mine. En vond, men samtidig herlig følelse.

Tankene mine svever over til Saltdalselva og fiskekollegaen med sparsommelig tips. Han anbefalte meg å fiske lenger ned i elven. Istedenfor å følge hans råd, tok jeg meg en tur på nettet. Kikket på fangststatistikkene, kikket på elven og fant ut at det beste strekke med denne vannstanden var her, rett foran meg. Fisket var tregt, men jeg hadde allikevel given etter suksessen i Stabburselva dager tidligere.

Jeg fant en kulp som så dyp ut. Den var vanskelig å fiske i, men jeg forsøkte å legge fluen i rett vinkel slik at jeg hadde kontakten med fluen hele tiden. 3 minutter tok det. Tre minutter før en 7 kilos dro til og viste meg hva «the perfect flight» egentlig handler om. Den var milevis i været. For hvert hopp så jeg snøret mitt ligge i bue, deler klistra i vannskorpen før det med et elastisk smell, gikk rett i været. «Nå må du stoppe!!». Som en anspent strikk, måtte jeg stå med skjelven og se på laksen danse piruetter. Jeg ser det for meg. Rolig musikk, videoen satt ned i sakte film. Vakkert. Jeg landet den 15 minutter senere. Smilet og tilfredsstillelsen var enorm.

«Må jeg stoppe??» Damen i butikken er fremdeles i telefonen, mer irritert enn potensielt nødvendig. Jeg samler meg, beklager. Tankene mine hadde driftet vekk igjen. Motivasjonen er laber her jeg sitter og skuer ut i mørket. Hun spør meg hva hun skulle gjøre etter punkt 9.5. Hun forteller at det hadde blitt stille i andre enden etter punkt 9.5 i manualen. 9.5 ja, ni komma fem kilo, Drivalaksen. Laksen som i seg selv er et kjempe eksemplar, men som isteden ble en mager trøst. Trøsten etter at jeg mistet en 20 kilos kvelden før. Jeg blir opprørt når jeg tenker på det, så jeg vil ikke. Da er det bedre med min første laks noensinne.

Etter å ha vært klepper i 10 år, fikk jeg endelig traske elven ned alene. Markboksen var full av lekre godbiter som ville fått hvert et pinnsvin til å gå bananas. Det var varmt, sikkert 30 grader, sola stod høyt. Klokken var 14.30, ikke akkurat super conditions. Men troa var på plass, parallelt med stang, snelle, krok og en feit mark dinglende, akk så forlokkende. Jeg visste akkurat hvordan jeg skulle angripe dette. Jeg hadde en rekke år observert både min far og storebror. Jeg hadde sett dem gjøre dette 100 ganger tidligere. Blå himmel og sol. Laksen står langt fremme eller på den dypeste plassen i hølen. Jeg kan kjenne duften av trærne her jeg sitter og dagdrømmer. Ser hestehovens fallskjermer blåse forbi i den forfriskende brisen som kiler nesen. Det var ikke mange kastene jeg skulle ta før stangtuppen begynte å riste. Først litt forsiktig, deretter noen kraftige dunk. Da jeg kjente kroken var godt plantet i munnen til laksen, dro jeg til. Utrasene kom sekunder senere. Da jeg endelig hadde fått landet min første laks noensinne var jeg verdens gladeste gutt. Smilet gikk trill rundt og brystkassen var så langt fremme at den mest stolte hanen i hønsegården ville ha gjemt seg i redsel. Følelsen det var å komme tilbake til campingvognen, vise frem troféet til familien; «Se hva jeg har klart»!! Det var et av mine aller beste øyeblikk.

 

«Hva har du egentlig klaaart???!!» Cubus butikken trenger tydeligvis hjelp, hun er der fremdeles. Jeg får ta meg sammen og hjelpe.

 

Minner og dagdrømming kommer hyppigere når savnet er stort. Hodet går inn i pausemodus, men uten evne til å multitaske, er det lite respons å hente når jeg starter å reflektere og dagdrømme. Hjernens nerveceller signaliserer i hytt og gevær der jeg allerede har planlagt potensielle situasjoner de neste fisketurene. Jeg vet hvordan det ser ut i elven jeg skal. Jeg vet hvordan følelsen er. Jeg har opplevd det meste av hvordan laksen oppfører seg, allikevel er det like gøy hver gang. Hver laks er litt forskjellig, hver følelse forskjellig, men allikevel ganske lik. Forløpet backes med fakta, her er det bare å la fantasien løpe løpsk. I det laksen er landet, agerer jeg som alltid. Et stort ja med verdens største glis. Smilet kan du se, men ikke alltid lyden. Tar seg ikke ut på arbeidsplassen og skrike ut et rungende JA!! Men det er der. Laksefiske er fantastisk.

Ventetiden endelig over!

Som en særdeles aktiv laksefisker i 16 år, har personlige rekorder hvert en pregende faktor gjennom tidens lange løp. Streben etter rekorder har dog ikke vært årsaken til de lange, og ikke minst mange timene jeg har stått og kavet i de mange elver. Jeg har fisket på meg betennelse, søvnproblemer, kramper, feber, grillpølsesyndrom, kols, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og ikke minst søvnproblemer. Men rekorder har ikke vært ”driven”. Det har vært bonusen. Rekorder må reflektere bonuser, ellers har man glemt det viktige, gleden og lykken i det daglige. Det kan umulig være enkelt å være junkie. Opp og ned, uten flytfølelsen. Stødig gange gir best rygg sier far min.

Jeg kan sammenligne laksefiske med studietiden. Studietiden var på lik linje med laksefiske – gøy, men det var «bare» et steg i retning jobb og penger inn på konto. Fra å spise nudler, fikk jeg plutselig råd til god mat, men ikke bare god mat, sjokolade også. Laksefiske gir næring til kropp og sjel, men skulle jeg oppfylle ett av mine aller største mål, ville det være sjokoladen, glasuren på toppingen. Den som teaser gommen, den som fester seg langt bak i de rotfylte jekslene, den som ligger og ulmer som ei lita glo i det tørre gresset. Ønsket om mer sjokolade blusser opp før smaken er glemt og du lener deg tilbake, mett som en meitemark på den forlokkende dynga. Du vil alltid ha mer. Nye hårete mål risses i den svette pannen hvor fiskelua har merket en planetarisk rød ring. Lua du burde tatt av deg flere dager siden, men av flere difuse, uforstålige grunner har fått sin ubestritte plass, øverst på tronen.

Jeg kan stå i timer og fiske, og når det endelig hogger til i andre enden, gir det ildninger gjennom kroppen. Adrenalinet pumpes rundt, og myggen, som sekunder tidligere var av et slikt irritasjonsmoment, at du ønsket å atombombe hele kulpen, ikke lenger er av brydderi og anses nå som en del av faunaen. Et bilde på den perfekte natur og omgivelser, det fantastiske helhetsinntrykket du nå er en del av. Krydderet du snakker om rundt bålet, «den gang da». Dagesvis med absurd kløe kan håndteres i ettertid med ei klyse Eurax eller vilje av stål, nå er det bare deg og den blanke laksen i andre enden som betyr noe.

Rekorder flyttes, rekorder skapes, rekorder ønskes. Det finnes ingen metning for meg. Jeg kan tidvis gå lei, men mettes ikke. Den dagen viljen til å stå i elven, søken etter de nye opplevelsene svinner hen, motivasjonen etter å komme seg ut, er borte, da vil jeg stå igjen som et sinnsforvirret menneske. Ordet fornøyd, brukt i setningen; «Etter år med laksefiske, står jeg igjen som en fornøyd mann…», altså, jeg klarer ikke se det for meg per dags dato. Jeg kan ikke se det i sammenheng med det faktum at fiskeriet ikke gir samme mening og glede som tidligere. Det er noe jeg ikke kan ta stilling til nå. Kanskje fruen ville blitt fornøyd. At 4 uker ferie ikke var synonymt med laksefiske. At den femte uken ikke var en evig lang opera med klaging og syting over manglende fisketid. Det ville nok gjort henne fornøyd, men da sett i en islolert, begrenset setting hvor faktum er at hun måtte leve med en sinnsforvirret mann.

Hvert år, før hver sesong har jeg satt meg mål. Jeg skal ta 10 laks, 20 laks, 3 stykk over 7 kilo, laks i flest mulig elver. Jeg skal bryte 10 kilos grensen i år. Det siste målet har vært en strabasiøs ferd. Jeg har mistet den som var det dobbelte, jeg har mistet den som kunne vært godt over 10, jeg har fått flere laks som med ei ekstra sild i magen ville brutt den magiske grensen for meg. Jeg har jobbet og slitt for laksen over 10, men den har uteblitt. Jeg sitter å ser på youtube filmer. Sitter der grønn av misunnelse (se film av Neteland brødrene). Jeg hører og opplever personer som knapt har fisket laks før, perser med 14 kilo. Det er urettferdig. Heldigvis finner jeg glede i det daglige, min evige trøst. Det høres vagt ut, men jeg mener at hvis man skal oppleve den «absolutte» lykke, det magiske øyeblikket, skal man gjøre seg kjent med det å slite. Man skal erfare det å mislykkes, den etterlengtede smaken av seier vil etter all sannsynlighet overgå smaken av fredags tacoen. Gullmedaljen vil skinne litt ekstra når evalueringen farer gjennom hodet, alle timene, alt «slite», nedlagt i søken etter rekorden du har higet etter så lenge, den er innfridd.

 

 

Da jeg begynte laksefiske, hadde jeg ett mål; få laks. Jeg klarte det på første forsøk. Deretter økte målene, 10 laks på én sesong. Laks på flue. Én over 5 kilo, 7 kilo. Slik har det vært hele livet. For hver rekord har jeg i mellomtiden fått mengder laks. Fisket utallige timer. Konsumert utallige kopper med kaffe. Kjørt strekninger «den gjennomsnitte person» aldri kunne tenkt seg å kjøre. En El-bil for meg ville vært det absolutte bomkjøp. For hver rekord har jeg vært så glad at utenforstående egentlig ikke kan fatte det. «Det er da bare en laks», sier dem. Bare en laks? Jeg blir vill i blikket, ondsinnet og vanskelig. Jeg stotrer frem et par kraft gloser; «Bare en laks? Det er mer enn bare dét!» Jeg henter meg inn igjen, kler på meg det stive smilet. Tenker den satt godt. Et realt comeback av den slagkraftige sorten. Jeg setter meg ned i sofaen og lar sjela roe seg et dirr eller to. Minnene om Stabburselva kommer tilbake. Minnene om ryggen min som så ut som ei pepra rype på fjellet. Som om den hadde blitt utsatt for to skuddkåte fjellbukker på alt for kloss hold. Laksen som hadde tatt alt fokus bort fra de millioner av mygg som lesket seg med toten blod. Minnene om de 2 storlaksene jeg tok på under en time i Gaula. Minnene om den første laksen jeg noensinne tok i Mandalselva. Minnene fra alle de utallige elvene jeg har fisket i opp gjennom årene.

 

 

Broren min har i en årrekke mobbet meg for den manglende laksen over 10 kilo. Han har på ingen måte vært en støttende faktor på jakten etter den magiske grensen. Broren min har 5 laks over 10 kilo, største på 13,5 kilo. Når sant skal sies, har vi prioritert store deler av ferien vår i elver som ikke akkurat huser de største laksene. Unskyldning eller ei, det er en faktor og ta hensyn til. Uansett, blæra Tommy (min bror) minner meg på dette hver gang han har muligheten til det. Jeg har lært og vende både kinn og balle til. Dette har dratt ut i åresvis, og opplever derfor disse kommentarene som slag, langt under beltestedet. MEN, det var før året 2013.  Året rekorder og barrierer skulle brytes. Mine mål for året var å ta laks i 80 % av elvene jeg besøkte. I år SKULLE 10 kilos grensen brytes.

I hele mitt voksne liv, har lengselen etter den magiske grensen tynget meg. I år var jeg fast bestemt på å ta den. Laksesesongen startet tungt. Dårlige forhold i Mandalselva gav dårlige resultater. Slukeøret kjørte jeg hjem til Oslo, tomhendt og fiskelens.

Neste lakseuke foregikk på kjære trakter i Romsdal. Tunge forhold, lite vann, mye vann, lite oppgang. Det resulterte i vanskelig fiske, men jeg tok mine laks. Tommy slet.

Ny runde i Mandalselva etter gode rapporter. Elva falt dramatisk mens vi kjørte nedover, slusene ble stengt og laksefiske opphørte så og si på timen. Klarte allikevel å lure én. Tommy slet.

2 uker ferie rundt omkring i Nord Norge. Det skulle være en «kjæresteferie», jeg og damen, men elvene i nord lå der forlokkende som et glass vann i Sahara. Stabburselva leverte. Tommy, aka fishedriter, rapporterte samtidig dårlige opplevelser i Numedalslågen. Jeg gruser storebror. Saltdalselva neste, ny suksess. Tommy sliter psykisk også, lillebror gruser storebror.

Overraskende nok ber han meg til Lærdalselva. Han trodde nok ikke jeg kom til å rekke det. Jeg var tross alt på hvalsafari på Andenes da meldingen tikket inn, men «kjæresteturen» ble i all kynisme ofret, og bilturen nedover ble med ett like målrettet som Messi innenfor 16 meteren. Tommy er på kjente trakter. Lærdalselva er elven han for noen år tilbake perset med en laks på 13,5. Hvor i elven ble en gåte, spotten ville han ikke dele.  Selv, levde jeg på en oppdrift av selvtillit. Jeg er der for første gang, men vet instinktivt hva slags snøre og flue jeg skal bruke. Her er det bare å fiske.

Plutselig skjer det. Jeg står der helt alene. *BANG* Løkka sklir ut av fingrene mine, jeg rekker ikke tenke. Sage One stanga står i helspenn. Hva skjer? Det rører seg knapt der ute i elven. Vi står der og måler krefter i 5 minutter. Jeg må få den til å gå. Jeg kjenner den er stor. Jeg går på siden av den. Laksen begynner å gå sakte nedover elven. Jeg kan høre lyden av snøret skjære gjennom vannoverflaten. Laksen begynner for alvor å kjenne noe er galt. Den setter opp farten nedover kulpen. Snøret renner av  snellen. Der var skytelinen borte, der gikk første del av backingen. Den stopper 80 meter lenger nede. Jeg står der helt alene, føler meg så alene. Hvis jeg mister denne er det ingen som har sett den. Tankene streifer stadig, men fokuset er stort nå. Er ventetiden over? Jeg begynner å dra den oppover igjen. Jeg vil ikke ha den lenger ned. Lenger ned blir strykene harde, lenger ned er ei bru, jeg vil ha den oppover igjen. Og oppover kommer den. Jeg har den på 15 meter. Den har enda ikke vist seg. Det går 20 minutter. Halvtimen passeres og opp kommer den potensielle rekorden min. Jeg ser den er svær. Den forsetter å ture rundt. Utallige ganger er den 70-90 meter ute. Jeg får den opp igjen. Pokker, kunne ikke puddingen av en bror kommet loffene da.. Nei, dette må jeg klare selv. Laksen begynner å gi etter. 35-40 minutter har gått og jeg har den så og si på land. Mens jeg tusler nedover mot den, ligger den delvis oppå graset. Jeg har nesten tak på den, den er stor. Med ett, slår den med hodet, og ut i elven bærer det på ny. Stanga svinger seg rundt. Den blir liggende vannrett. Snøret kviner av snellen. Den stopper ikke før den er 100 meter lenger nede. 100 meter lenger nede ligger en bjørk. Jeg sveiver meg ned til laksen. Nå får det bære eller briste. Nå er det ikke mye krefter igjen, den er ferdigkjørt, jeg er ferdigkjørt. Jeg legger maksimalt press. Den sklir inn mot land. Heldigvis er elven så stor at vannet går langt opp på graskanten. Jeg stabiliserer prakteksemplaret av laks på graset i vannet. Jeg tar et godt tak rundt spolen på den, men får ikke tatt helt rundt. Kroken fjernes med minimal anstrengelse, det var ikke vanskelig. Kroken er helt bøyd. Jeg ser på laksen. Den er feit, ikke en skramme. En skikkelig hannlaks. Jeg kan ta den opp, men vil ikke. Jeg skal vise den respekten den fortjener. Den har gitt meg et minne, en kamp jeg aldri vil glemme. Ønsket etter å bryte 10 kilos grensen, check. Jeg har gjort det. Jeg måler den til 106 cm. Den kommer seg fort, og med et like stort plask som spermhvalen jeg stod og kikket på dager tidligere, blir kjempen borte. En laks på 12 kilo +. Min nye rekord. Tommy sliter.

Med et bredt glis, slentrer jeg ikke bare av gårde, jeg løper. Løper på beitende kuer, tråkker i møkk og snubler over røtter. Jeg må fortest mulig opp til storebror og gni det inn. Det har blitt helt mørkt i det stille dalsamfunnet lærdal. Vi fyrer opp bålet, knekker øl og konjakk. Historiene sitter løst. Jeg gestikulerer og forteller ettersom konjakken konsumeres. Kavingen og lydeffektene blir bare høyere og bedre(?!). Etterhvert som Tommy gjemmer seg bak noen trøstende glass med konjakk, forteller han om sin største laks noensinne. Jeg husker som om det var igår, jeg jobbet på Rema 1000 butikken i Molde da han ringte. Jeg var grønn av misunnelse. Jeg har hørt historien før, men visste ikke hvor den hadde blitt tatt før denne kvelden rundt bålet. Tommy letter på sløret og forteller at laksen hans hadde tatt løkken bak den samme steinen min hadde tatt. Han hadde landet den på identisk samme plass som jeg hadde landet min. Rett ved bjørken, 100 meter lenger nede fra der laksen tok tubefluen. Tubefluen som også hadde vært den samme, Black & Silver. Det er ganske så ufattelig å tenke på. Alle de tusenvis av timene jeg har fisket, alle de kilometerne jeg har fisket på, skal vi begge ta rekorden i samme elv, bak den samme steinen, med den samme tuben, og attpåtil lande den på samme sted. Det er smått utrolig og er en rekord i seg selv. Etter 16 år var ventetiden endelig over!

Når sesongen nå er over, og jeg sitter og skriver. Har jeg fått tid til å reflektere alle opplevelsene mine for sesongen 2013. Det har ikke vært få øyeblikk, selv om jeg føler jeg aldri har fisket så lite før. Det føler jeg til gjengjeld hvert år. Men jeg har nok fisket tilstrekkelig nok ifølge noen jeg kjenner. De nye målene for 2014 er allerede klare, jeg har siktet meg inn på 15 kilosen. Så er det bare å glede seg til fortsettelsen og se hva fremtiden vil bringe med seg.

 

Time Flies ønsker dere alle et godt nytt år og jeg håper 2014 blir et år der mange nye rekorder og barrierer brytes.

PS! Tommy fikk til slutt sin trøste-laks på 9,7 kilo i Numedalslågen. Det var på sin aller siste fisketur for året. Pinebenken gav en helt ny mening. Siden jeg gruset han så til de grader i år, skulle han få den, jeg gratulerer.

 

 

 

 

 

 

Logg inn