Lakseåpning 2012 Mandalselva

Lakseåpningen i år gikk sørover til Mandalselva. Ryktet sier at innrapporterte antall laks har vært stigende de siste årene, og da vi hørte vannstanden var lav og laksen hadde passert sone 2’s beryktede stryk, var det svært passende å prøve lykken på sone 3 i vakre naturomgivelser.

Sjøørretkonkurranse 2012

I år ble sjøørretkonkurransen i Tønsberg og omegn arrangert for 11 år på rad. Konkurransen har blitt en meget populær begivenhet for både mann og kvinne, ung og noe eldre. Vi fiskere er jo alle unge til sinns, sånn er det bare. Det var for året 250 deltagere sånn sirkus, både åpen klasse, fluefiske- og junior klasse. En salig blanding, men med et felles mål for øye, ta den største og feteste sjøørreten. Med feteste mener jeg k-faktor på over 0,95. Dette for å hindre at fiskere tar opp tynn fisk. Men all fisk over k-faktor grensen var gyldig og var med å konkurrere om premier til en verdi av 150 000 norske kroner.

Regnestykke k-faktor:

Vekt i gram x 100
———————–
(lengde i centimeter) x 3

For første gang skulle både Tommy og jeg være med samtidig. Vi hadde, for året, over 300 sjøørreter på samvittigheten før konkurransen startet (skal nevnes at Tommy står for 80% av de, den kjente 80-20 regelen, så nevner jeg også at han har stått for 80% av fiskeriet også). Uansett, med dette som utgangspunkt, dro vi ut på fredag den 13 april. Vi skulle finpusse sjøørretformen og teste et par plasser før morgendagens sjøørretslag. Men for en bom vi skulle oppleve denne kvelden. Vi skulle aldri ha dratt ut å fisket. Først drar Tommy på ei flyndre, deretter smeller det på en lyr hos meg! Ikke en eneste sjøørret. Vi var knekte som to tørre kvister. Slukøret labbet vi tilbake til bilen. Selvtilliten hadde blitt utsatt for blind vold. Vi ble sengeliggende. Lysten på å stå opp å fiske var nå fryktelig begrenset, nesten borte. Av alle turene vi hadde vært å fisket i år, hadde i det minste alltid én sjøørret tatt fluen, men nei, ikke denne gangen. Dagen før dagen, dagen før konkurransen, dagen før sjøørretkonkurransen. Lyr? Flyndre? Vi lå i fosterstilling, skalv og sov svært dårlig natt til 14 april.

Kaldsvette våknet vi opp til den store dagen. Vi måtte innom Hesby Sportsenter og jobbe noen timer før konkurransen, for våres del, kunne sparkes igang. Det var kanskje like greit. Vi følte oss ikke verdige. Å se andre sjøørretentusiaster inn i øynene var utenkelig. Blikket var festet i bakken, vi kunne ikke se opp.

Klokken 12 skjøt Ivar fra Hesby Sportsenter igang konkurransen. Folk stemplet seg ut og løp til bilene. Hysteriske sjøørretfiskere var nå på avveie. Enkelte spant nedover til Larvik, Sandefjord området, andre opp til Sande, Holmestrand. Resten fordelte seg i Tønsberg eller ute på Nøtterøy og Tjøme. Bare for å avvise eventuelle rykter og ufine stemplinger, viser ny forskning at fiskerus ikke er på listen over farlig rus. Du er en potensiell tilregnelig billist, ikke sinnsyk, bare fiskesyk. Det er to vidt forskjellige ting. Like farlig, men lovlig.

En god halvtime etter at den verste svermen av jagende fiskere hadde forlatt redet, tok henholdsvis flyndra og lyren bena fatt. Siden vi var sist ut av køa, måtte vi nok ta til takke med en lunken plass, men det var greit for oss, gjerne et sted ingen kunne se oss, delvis i skauen, forhåpentligvis bak et par digre steiner. Men neida, vi fant en av våre aller fineste plasser, og den var ledig. Vi hadde også et reisefølge med oss, Anders D-man Eriksen, mannen bak Dittfiske.no. Han skulle gjøre en minifilm om konkurransen og hva var bedre enn å være med kjentmann Tommy Østvold. Lite visste han at dette var basert på løgn og fanteri. Flyndra hadde, ifølge han selv, bare hatt flaks det første kvartalet, og eneste grunn til 250 sjøørreter så langt, kunne bare beros på uhorvelig mange tilfeldigheter.

Med den dystre hemmeligheten hengende over oss som en mørk tordensky, startet vi fisket frisk og freidig, som om ingenting skulle ha skjedd. Anders hadde kjøpt et lite action cam han så absolutt ville teste ut, og forventningene til oss ble ikke mindre med det. Presset var ubeskrivelig. Vi var fanget i et lavtrykk. Første halvtimen var ikke flyndra eller lyren borti en drit. Men så skjer det. Tommy har sett en del trepigga sild. Med ny info og voksende giv, satte undertegnede på en Jiggy, grønn og hvit. Et kast senere smeller det på en blank sjøørret. «Uheldigvis» er Anders på vei til Tommy og får ikke testet nykjøpet. Skuldrene faller ned og tilbake. 1347 kilo velter av meg. Oksygenet strømmer til meg. Noe annet var ikke å forvente. Sjøørreten er tilbake. En blank sjøørret på 1,2 – 1,3 kilo, men sikkert ikke stor nok til å vinne noe premie. Jeg lar den gå. På neste kastet hugger det til igjen. Denne gangen glipper den, men spiller ingen rolle. Lyren viste seg å være et feilskjær. Jeg er igang. «Hvordan går det flyndra, kjent no»? Det er viktig å dytte hverandre mest mulig ned i pytten. Spark mens dem ligger nede. I alle fall når det kommer til bror, Tommy.

Lenger borte har Tommy sett børstemark, død sådann, men allikevel, børstemark. Han setter på en brun Wolley bugger. Samtidig legger Anders GoPro 2 langs med stangen til Tommy. Han har ikke før gjort det, så smeller det til. Sjøørret, rundt kiloen. Flyndra has left the building. Nå er vi begge to igang og Anders har fått bildene han ville ha.

Etter at Anders reiste fra oss høytflyvende sjøørretfiskerne for å spise middag med Matt Hayes, fisket vi aktivt videre. Bare avbrutt av litt bål og pølsespising kastet vi konstant i håp om den virkelige store. Vi fikk flere sjøørreter, men de var ikke av nevneverdig god størrelse. Det var børstemarkimitasjon og til dels cdc reke tan som fisket best. Siden Tommy har ryktet på seg som en forholdsvis stabil fluefisker, tikket det inn både en og 100 meldinger, av og til telefoner. Det hadde blitt observert flere sjøørreter, men de ville ikke ta. Fisket var vanskelig over hele linjen. En kompis av han hadde fått en på 2,3 kilo og var i ekstase, men gleden ble fort snudd til frustrasjon da fisken hadde en k-faktor på 0,93, 0,02 unna og bli godkjent. Veldig surt. Man kan jo undre seg om fisken hadde blitt godkjent hadde den blitt veid inn rett etter landing. Dessverre hadde sjøørreten blitt liggende på land noen timer før den ble tatt med til innveing, og da taper den seg fort i vekt.

Klokken 21 begynte det å bli veldig skumt, like etter mørkt. Vi tuslet mot bilen, snublet i stein og berg, fektet oss frem gjennom kratt og skog. Endelig fremme så Tommy at bålet vi hadde slokt, blusset opp igjen. Han gikk derfor den tunge veien tilbake for å slokke bålet på nytt. Bålet tok han også som et tegn. Han burde fiske litt til. Det samme tenkte jeg, men jeg lå litt etter. På vei bort hører jeg Tommy skrike. Han hadde fast fisk, og det var en fighter. Størrelsen hadde vi ingen formening om, men pen var den. Masse action og plasking. Fluen han brukte var en svart wolley bugger.

Noen minutter senere lå den i håven. Smellfeit. Det var det siste vi gjorde denne dagen. Vi stakk for å veie den inn. 1,414 kilo med en k-faktor på 1,168. Vi kastet inn hanklet. Vi vurderte om vi skulle fiske natten gjennom, men bestemte oss for å få 2-3 timer på øyet.

Tidlig morgenen etter var vi oppe på ny. Vi var usikre på hvor vi skulle prøve oss, men hadde bestemt oss for å flytte oss aktivt rundt idag. Vi skulle ikke fiske på samme sted for lenge, idag var det vi som skulle finne fisken. Rapportene tilsa at lederfisken var på 1,9 kilo. Ikke uoverkommelig med tanke på at vi har tatt større sjøørret de siste gangene vi har vært ute. Jaget var igang.

Vi forsøkte oss på 7 forskjellige plasser. Men til ingen nytte. Været skiftet fort. Fra sol til regn. Vindstille og bris. Resultatet ble det samme, fikk noe mindre fisk, langt fra noen vinnerfisk. Fra klokken 4 fisket vi jevnt til klokken 14. Så skjer det. Den siste plassen vi prøver, Tommy har satt på ei tan cdc reke. Så smeller det. Fluestangen stanger ned i vannskorpen. Sjøørreten vil ikke vise seg. Den vil bare ned. Pen fisk? Det kan tyde på det. Snakker vi Grønnlandstur, underkant av 30 000 kroner tur. Nei! Skuffelsen er enorm i det Tommy klarer å presse fisken opp i overflaten. Snakk om å bli lurt. Sjøørreten er ikke mer enn overkant av kiloen. Han har aldri kjent en sjøørret fighte så hardt. Slukøret vader han seg i land. Der sitter jeg og peker og ler. For ei flyndre!!

Klokken 15 står vi på premieutdelingen. Premier verdt 150000 kroner skal deles ut. Så var spørsmålet, hvordan har vi gjort det? Jo, Tommy tar en sterk 4 plass ut av 250 deltagere. Han blir nummer 2 på best k-faktor. Selv har jeg ingen sjøørret å vise til. Jeg slapp min ut igjen, men regner med det var flere som gjorde det samme som fikk kilos fisk. Det var det første året jeg var med. Vi kan jo bare tenke oss hvordan det ville vært, hvis vi ikke hadde forsøkt å pusse formen kvelden før konkurransen. Kanskje vi kunne ha møtt opp med selvtilliten på plass. Da kunne resultatet hvert annerledes. Kunne vært… Spekulasjoner…

For resultatliste sjøørretkonkurranse 2012, trykk her.

 

Fattiggrisen

Da har flua til Tommy blitt produsert opp i høyt antall og selges nå på Hesby Sportssenter, Tønsberg. Du får den i de fleste farger. En meget god og populær rekeimitasjon som fisker veldig bra etter sjøørreten. Forhåpentligvis vil den finnes i mange butikker i fremtiden i tillegg til flere mønstre Tommy og jeg bruker på jakt etter sjøørreten.

Sjøørret på grunt vann

Vi ble mildt sagt overrasket da sjøørreten kom og tok cdcreka. Det ble litt hektisk under kjøringen, men Kristian landet den trygt og kunne stolt vise frem sin første sjøørret for året.

Fattiggrisen

Fattiggrisen er en rekeimitasjon basert på «Pattegrisen», men siden materialene til Pattegrisen er både vanskelig å få tak i og veldig dyre, bruker Tommy materialer som er lett tilgjengelig og mye billigere istedet, derav navnet Fattiggrisen.

En meget effektiv flue som har gitt oss flere hundre sjøørreter.

Logg inn