Dagdrømmer

Telefonen ringer. I andre enden er en Cubus butikk. Hun sier; «Hæ?!» Som en veltrent Ara papegøye, hermer jeg hennes tilnærming; «Hæ?!»

Minutter tidligere hadde hun spurt om hjelp. Jeg hadde sittet og forklart henne hva hun måtte gjøre, hvor hun kunne finne rutinebeskrivelsen, da jeg under punkt 9.5 hadde sporet fullstendig av. Som et gammelt, rustent lokomotiv hadde jeg velta ned skråningen. Hennes håp om hjelp hadde med ett blitt like sannsynlig som å se ei snegle haste avgårde.

Jeg sitter her i mørketida. Teller dager til 21 desember. Da «snur» sola, om ikke tverrvender, begynner å nærme seg vår side av kloden igjen. Det går mot lysere tider. Været blir varmere, de grønne trærne farger dalene på ny, vårflommene rensker opp kvist og møkk fra høst,- og vinterstormene som en gang herjet. Laksen rundt Grønnland og Island vender nesen «hjemover». Når den første humlen durer forbi er realiteten et faktum. Laksen har kommet.

«Hallo??!» «Hallo Cubus, ja, hva vil du??» Jeg har driftet vekk. Tenker på alt utstyret som ligger hjemme og venter. Tenker på snellene som fikk prøvd seg under fjorårets sesong. Bremseskiven som gikk varm da 12 kilos laksen satte i vei nedover Lærdalselva. Jeg kan kjenne følelsen fremdeles. De tunge rykkene da laksen kastet på hodet. I det den er oppe og slår i vannoverflaten. Hver lille bevegelse transporteres gjennom den 0,45 mm tykke fortommen, snøret mitt, skytelinen, backingen. Som et lynnedslag tar Sage stangen av for støtene. Den står i helspenn, helt ned til korken. Lyden av bremsen. Spolen spinner rundt. Hver centimeter laksen drar av gårde, slår sveiven over fingrene mine. En vond, men samtidig herlig følelse.

Tankene mine svever over til Saltdalselva og fiskekollegaen med sparsommelig tips. Han anbefalte meg å fiske lenger ned i elven. Istedenfor å følge hans råd, tok jeg meg en tur på nettet. Kikket på fangststatistikkene, kikket på elven og fant ut at det beste strekke med denne vannstanden var her, rett foran meg. Fisket var tregt, men jeg hadde allikevel given etter suksessen i Stabburselva dager tidligere.

Jeg fant en kulp som så dyp ut. Den var vanskelig å fiske i, men jeg forsøkte å legge fluen i rett vinkel slik at jeg hadde kontakten med fluen hele tiden. 3 minutter tok det. Tre minutter før en 7 kilos dro til og viste meg hva «the perfect flight» egentlig handler om. Den var milevis i været. For hvert hopp så jeg snøret mitt ligge i bue, deler klistra i vannskorpen før det med et elastisk smell, gikk rett i været. «Nå må du stoppe!!». Som en anspent strikk, måtte jeg stå med skjelven og se på laksen danse piruetter. Jeg ser det for meg. Rolig musikk, videoen satt ned i sakte film. Vakkert. Jeg landet den 15 minutter senere. Smilet og tilfredsstillelsen var enorm.

«Må jeg stoppe??» Damen i butikken er fremdeles i telefonen, mer irritert enn potensielt nødvendig. Jeg samler meg, beklager. Tankene mine hadde driftet vekk igjen. Motivasjonen er laber her jeg sitter og skuer ut i mørket. Hun spør meg hva hun skulle gjøre etter punkt 9.5. Hun forteller at det hadde blitt stille i andre enden etter punkt 9.5 i manualen. 9.5 ja, ni komma fem kilo, Drivalaksen. Laksen som i seg selv er et kjempe eksemplar, men som isteden ble en mager trøst. Trøsten etter at jeg mistet en 20 kilos kvelden før. Jeg blir opprørt når jeg tenker på det, så jeg vil ikke. Da er det bedre med min første laks noensinne.

Etter å ha vært klepper i 10 år, fikk jeg endelig traske elven ned alene. Markboksen var full av lekre godbiter som ville fått hvert et pinnsvin til å gå bananas. Det var varmt, sikkert 30 grader, sola stod høyt. Klokken var 14.30, ikke akkurat super conditions. Men troa var på plass, parallelt med stang, snelle, krok og en feit mark dinglende, akk så forlokkende. Jeg visste akkurat hvordan jeg skulle angripe dette. Jeg hadde en rekke år observert både min far og storebror. Jeg hadde sett dem gjøre dette 100 ganger tidligere. Blå himmel og sol. Laksen står langt fremme eller på den dypeste plassen i hølen. Jeg kan kjenne duften av trærne her jeg sitter og dagdrømmer. Ser hestehovens fallskjermer blåse forbi i den forfriskende brisen som kiler nesen. Det var ikke mange kastene jeg skulle ta før stangtuppen begynte å riste. Først litt forsiktig, deretter noen kraftige dunk. Da jeg kjente kroken var godt plantet i munnen til laksen, dro jeg til. Utrasene kom sekunder senere. Da jeg endelig hadde fått landet min første laks noensinne var jeg verdens gladeste gutt. Smilet gikk trill rundt og brystkassen var så langt fremme at den mest stolte hanen i hønsegården ville ha gjemt seg i redsel. Følelsen det var å komme tilbake til campingvognen, vise frem troféet til familien; «Se hva jeg har klart»!! Det var et av mine aller beste øyeblikk.

 

«Hva har du egentlig klaaart???!!» Cubus butikken trenger tydeligvis hjelp, hun er der fremdeles. Jeg får ta meg sammen og hjelpe.

 

Minner og dagdrømming kommer hyppigere når savnet er stort. Hodet går inn i pausemodus, men uten evne til å multitaske, er det lite respons å hente når jeg starter å reflektere og dagdrømme. Hjernens nerveceller signaliserer i hytt og gevær der jeg allerede har planlagt potensielle situasjoner de neste fisketurene. Jeg vet hvordan det ser ut i elven jeg skal. Jeg vet hvordan følelsen er. Jeg har opplevd det meste av hvordan laksen oppfører seg, allikevel er det like gøy hver gang. Hver laks er litt forskjellig, hver følelse forskjellig, men allikevel ganske lik. Forløpet backes med fakta, her er det bare å la fantasien løpe løpsk. I det laksen er landet, agerer jeg som alltid. Et stort ja med verdens største glis. Smilet kan du se, men ikke alltid lyden. Tar seg ikke ut på arbeidsplassen og skrike ut et rungende JA!! Men det er der. Laksefiske er fantastisk.

Legg igjen en kommentar

*

Logg inn