Laksefiske, – en prøvelse

Min venn, Henrik, en fishedriter med inntørka smil. Han var optimist av natur. Rak rygg. Alltid et smil. Han likte å fiske, fluefiske tok han lett. Kommentarene satt løst, selvtilliten boblet. Han var laksens store skrekk.

Kontrastene preget Henrik første gang jeg møtte han, litt tilbakeholden. Ikke like rappkjefta som først antatt. Tommy hadde tatt han med på sjøørret fiske. Uvitende skulle han testes, med iakttagende øyne skulle han måles på potensiale og fremdrift, oppdrift og kunnskap. Man drar ikke på formel 1 race uten å kunne kjøre bil.

For hvert kast, økte lengden, selvtilliten like så. Plaskene var ikke like mange. Han var den personen Tommy hadde snakket om. Han var Henrik, med verdens bredeste smil, med et evig langt register synonymer. Det finnes tusen og én måter å si hvor god fluefisker man er. Henrik skulle få bli med på laksefiske. Han måtte bare investere i ordentlig utstyr først. Tommy lot han ikke sette foten i et lakseførende vassdrag med utdatert splitkein stang. Den 15 år gamle Maxima fortommen måtte byttes ut.

2 måneder senere stod han der. Brystkassa skutt frem. Hendene plantet i siden. Blikket beveget seg sakte, men målrettet. Han hadde hørt historiene. Han visste hvor vanskelig det kunne være, rettere sagt; han visste hvor vanskelig det kunne være for oss andre. Den slentrete gangen ble tydeligere der han skulle skrive ut sitt første kort. Respekten var lagt igjen, han buldret med selvtillit. Han hadde ryddet plass i frysen hjemme.

Noen dager gikk, vi andre hadde fylte kvotene. Bestekameraten hans hadde fått laks. Henrik var fiskelaus og rådlaus, gutten hadde begynt å surne. Han hadde blitt krumrygga. Det gikk inn på han. Smilet satt ikke like løst lenger. Han hadde blitt en tenker. Et tomt blikk fylte luften foran han, det var mange spørsmål. Hva gjorde han galt? Alle rådene gitt, var ignorert. Han ville gjøre det på sin måte. Han skulle vinne på sin måte. Sin måte fungerte ikke.

Optimisten Henrik, et tomt skjell, like rappkjefta, men uten brodd, stinget var blitt mykt som ei pute. Han trengte råd. Han forhørte seg. Hva gjør jeg galt? Ikke mye, små ting, 4 ting. Flua, hvordan du går, vinkling på snøret, måten du drar på. Han gjorde som Boklöv, endret stil. Det gikk 3 minutter. Fast fisk. Hans første laks, 1,3 kilo. Smilet var tilbake. Suvereniteten var kvalmende. Han var på ny – best. Fisk under vanskelige forhold kalte han det; «vitner om kunnskap og teknikk i høy klasse».

På en sky av oppdrift tok han markstanga fatt. Med et lite pek av en lokalkjent fisker, planta han marken i hodet på en 3 kilos. Etter å ha skøyta seg rundt på det våte gresset landet han den blanke laksen. Han var ferdigfiska for i år. Henrik kasta det knottspiste telte i bilen og dundret hjemover. Eksosrøyken farget luften, en blanding av tilfredsstillelse og lettelse. Han hadde gjort som Cæsar, kommet og seiret.

 

Året etter stod han der på ny. Han fikk ikke én eneste laks. Noen drag og et par mista laks. Den ene retta ut kroken. Henrik fortviler.

Året etter det igjen, han mister en laks på dag nummer 5. Sitat lokal fisker; «det var dumt, den var stor». Noen drag til, men vil ikke krokes. Henrik fortviler, tørker snørr i grønnmosa. Ordene; «du gjør jo noe riktig, du er jo bortpå dem…», gir ikke mening. Henrik blir inneslutta og mindre sosial. Som et skadet dyr trekker han seg tilbake. Fremdeles center of attention, men ikke like mye.

Tredje året var forhåpentlig året han skulle få sin revansj. 3 år uten laks. Den ellers så bråkjekke mannen, med glimt i øye og raske kommentarer, hadde blitt formet til en traust sjel med vassent blikk. Armene var tunge, gangen tyngre. Troen på suksess hadde visnet som en rose uten vann. I det han kneppet igjen vadebuksen, kneppet han igjen det siste av det lille håpet han hadde tilbake. Det var borte. Gnisten vi hadde sett 4 år siden. Optimisten. Borte.

Så mye vann, så liten flue. Troen på laks hadde bleikna. Han la seg flat. Ønske om laks var større enn «sin måte». Det var 3 år siden han hadde tatt laks, han spurte om råd. Observerte. Observerte vi fikk laks. Hvorfor fikk vi laks? Han satt og lærte. Det var hans tur nå. Det var rette tiden, lyset var rett, fluen var rett. Stod det en laks der nå, så var det nå han skulle ta den.

Krumrygga gikk han ut i elven. Ikke på grunn av dårlig rygg, eller dårlig selvtillit. Han var i jaktmodus. Det var en annen stemning, en følelse av definisjon. De neste minuttene skulle avgjøre om Henrik var én laksefisker. Alt lå til rette. Alle forberedelser, nå var det opp til Henrik…og så, et kødde kast. 10 øl hadde ført til knekk i håndleddet. Fluen tvinnet seg rundt stangtuppen. Han ble stående der. Tida gikk. Bevegelig fiske. Han knakk. Presset fra de andre fiskerne ble for stort. Hans gylne sjanse,- borte. Han måtte tré bort fra den beste plassen. Det ville seg ikke. Det ble en symbolsk, en verdig avslutning. Henrik knakk som en tørr kvist. Det gikk opp for han, han var ingen laksefisker.

Han var optimist av natur. Rak rygg. Alltid et smil. Han likte å fiske, fluefiske tok han lett. Kommentarene satt løst, selvtilliten boblet. Han var laksens store skrekk.

Henrik; pessimisten, krum, sliten rygg. Alltid sur. Hater å fiske, fluefiske er noe drit. De negative kommentarene sitter løst, selvtilliten borte. Han er laksens store beskytter. En harmløs liten mark.

Det var historien om marken Henrik. Til forsvar, fisker ikke Cæsar hver dag i de 4 månedene laksefiske pågår. Det høres kanskje verre ut enn det egentlig er. Han fisker kanskje 10 dager hvert år, men ifølge han selv er det fremdeles 3 år uten lykke. Han har kanskje rett. Laksefiske er ikke lett. Det krever tålmodighet, utstyr, erfaring og en hel del vilje til å stå timene det kreves for å lykkes. Skulle jeg akkumulert dette laksefiske, hadde jeg vært 10 år uten laks! Selv om Henrik har brent alt utstyr, er jeg sikker på; når juni nærmer seg neste år, er troen på suksess tilbake. Han vil ha enda et år med erfaring. Kanskje vil tørken endelig være over i et voldsomt, adrenalinfylt øyeblikk.

Det er tøft å være laksefisker.

Legg igjen en kommentar

*

Logg inn